Markeringssted for hjort

 Hjort og rådyr driver aktivt med markering. De er sosiale dyr som kommuniserer på flere måter, og lukt er en av måtene. Kjertler for dette sitter både på hode og nedover beina. Disse strykes mot passende gjenstander og setter igjen lukten til individene. Det fungerer omtrent som den lyktestolpen alle hundene i nabolaget markerer seg på. Hvem har vært innom, er det noen nye, hvor lenge siden osv. 

I naturen er det ofte lavthengende grener som brukes til slik markering, men i mangel av dette kan det improviseres et like populært tiltak ganske enkelt. En passende del av en stamme eller gren henges opp der hjorten ofte går for å stoppe den og få den til å markere seg. Dette vil altså ikke lokke inn hjort i seg selv, men det får den til å ta en liten pause og kan påvirke hvordan den bruke terrenget. Altså at dyra endrer bevegelsesmønster for å stikke innom "postkassa" en tur å se hva som har skjedd siden sist. 

Viltåker 2023

 Det ble viltåker i hyrten og styrten i 2023. Men mye kan gjøres også med liten innsats hvis en bare har redskap. Cirka 700 kvadratmeter er ikke så mye annet enn litt lokkemat for å styre bevegelsene til hjorten. Det er langt i fra nok til å utgjøre en forskjell på bestandsnivå, men for egne observasjoner og jakt er det morsomt. 

Prosessen begynner med å frese opp jorda for å skape et godt såbed. Det løser også opp torva og tar livet av noe av det som vokste der før. Men pass på, noen ugressarter blir stimulert ved fresing og kan ta overhånd.

Slik ser det ut med luftig jord klart for spredning av frø

Nærbilde av frø før pakking. Rød runding rundt de største frøene. Det som var tilgjengelig av frø var Felleskjøpets Spire Viltåker Flerårig. Så ikke optimalt for sen såing. De mindre artene som kløver har knapt synlige frø så ikke lett å se på bildet.

For at flest mulig av frøene skal spire må det være god kontakt mellom jord og frø. Til det brukes en trommel som denne. 

Og etter pakking blir det slik

Så er det bare å spre litt kalk, og vente for å se hvordan spiringen blir. Og hvordan dyra responderer.

Gjenåpning av gammel sti - manipulasjon av bevegelsesmønster, en uke senere.

 En uke etter at stien ble gjenåpnet satte jeg ut viltkamera. Stien var helt ufremkommelig før den ble ryddet på grunn av grantrær som hadde falt over, oppslag og kvister som hadde vokst over stien. 

Resultatet har ikke latt vente på seg. Rådyr og hjort har nå begynt å bruke stien selv om inngangen til den på begge sider er ganske så skjult. Dyra kjenner terrenget de beveger seg i og de velger enkleste vei hvis den oppleves trygg.

Gjenåpning av gammel sti - manipulasjon av bevegelsesmønster

 Mellom to av markene her har det fra gammelt av gått en sti. Denne stien har blitt brukt av både mennesker og dyr. Dyra er ikke dummere enn at de velger enkleste vei når det passer best for de, men stien var ufremkommelig på grunn av døde trær som hadde falt over den, oppslag av hassel og lønn, greiner som hadde vokst inn over den osv. Sist helg ble det lagt inn en innsats for å rydde stien. 4 timer hardt arbeide med motorsag, grensag og en sterk rygg ga en fin og åpen sti å gå på. Planen er å sette ut et viltkamera her for å se om dyra bruker stien mer nå som den er åpen, samt å lage en liten post på en bergnabb rett ovenfor. 
I USA og spesielt på østkysten hvor terrenget er grovt sett flatere enn her på vestlandet har de utviklet dette mye lengre enn vi har i Norge. De lager trakter som leder dyra inn i flaskehalser hvor de så igjen posterer. Denne stien åpner for lett ferdsel mellom to innmarker/viltåkre hvilket gjør den attraktiv for dyra å bruke. Her i gamle furet værbitt ligger det til rette for å benytte de samme prinsippene. På bildet ser en hvor bratt terrenget er, og hvor tett deler av skogen er. Det gjør det attraktivt for dyra å bruke den ryddede stien - og da er de forutsigbare. Forutsigbarhet er bra for jegeren.

Før og etter bilder

For den spesielt interesserte laget jeg en liten video av det ferdige resultatet. En ser også det klassiske vestlandsterrenget i bakgrunnen på videoen. 

Under ryddingen dukket det opp vinterlagre av hasselnøtt både her og der. Noe under en stein, og der er det kanskje helst mus som har gjemt unna litt nødfor. Og i en tresprekk var det også gjemt unna litt. Kanskje ekorn, eller fugl. Denne sydvendte dalen er lun om sommeren så hasselen er villig og gir rikelig her. Ekorn har vi også fått, sammen med grevling. Det hadde vi ikke før fastlandsforbindelsen var et faktum. 

Kalking av skjult liten viltåker

 I år etablerer jeg en ny liten viltåker som ligger skjult inne i skogen. Orginalt et kulturbeite som har blitt forvillet så å sette såbedsfresen i jorda her er å be om trøbbel. For mye røtter og stein. Men dette kulturbeitet ligger i tilknytning til en eldgammel kjerrevei som trærne har vokst over slik at de gir godt skjul. Samtidig er terrenget så bratt og skogen så tett at å ta seg frem utenfor veien er upraktisk. Dyra velger enkleste vei dit de skal. Kulturbeitet blir her en "stopp på veien" for litt fast food for dyra på deres daglige vandringer. En veldig attraktiv plass.
Siden jordbearbeiding mekanisk ikke er praktisk gjennomførbart er første jordforbedringstiltak å kalke. pH er veldig lav men må bringes opp over tid siden kalken må trekke ned i jorda sammen med regn. Overflaten blir for basisk for plantene hvis en har på for mye. 0,3kg kalk pr kvadratmeter pr år er passende. Viltåkeren er 30x8 meter, hvilket vil si 240 kvadratmeter og 75kg kalk. I så små kvanta hadde et hagesenter i nærheten "grei nok" pris.

Når en sprer kalk for hånd blir det litt ujevnt. Det får en bare leve med. Men i dette bildet ser en både ujevn spredning og grunnen til at jeg vil ha en velholdt viltåker her. Dyra bruker den allerede, så jeg bare forbedrer en naturlig attraksjon. En voksen hjort har allerede vært innom like før meg.

Litt arbeide med motorsag og en fin liten post er klar. En post som bare blir bedre og bedre jo bedre viltåkeren gjøres.

Posten kommer oppe til høyre i bildet, på en liten bergnabb. Trærne til høyre fjernes stort sett for å få godt skytefelt. Trærne til venstre legges ned på siden for å unngå at dyra løper i nedoverbakken der slik at de blir vanskelig å få tak i etter felling.

Naturen våkner til liv

Vi er nå i midten av mai og naturen har for alvor begynt å våkne. Vårknipa er stort sett over og det er tid for tellinger. Personlig liker jeg å gå turer i terrenget nå og se etter sportegn før vårtrekket har begynt skikkelig. Da får jeg inntrykk av den stedegne bestanden. Dyra er veldig aktive i denne perioden og får et skikkelig vitamintilskudd som gjør at de både leker og tuller rundt. Det gir seg utslag i aktivitet en ikke ser ellers med hopp, sprett, bråvendinger og annen lek. Her har hjort sklidd rundt og kost seg i en gjørmepytt. Det er hjorten som holder denne åpen og hindrer graset i å etablere seg her. Senere på sommeren når varmen kommer vil du bruke denne til badeplass.

Vinterens viltstell - nå er det vår.

 
Vi er i mai og våren er endelig godt i gang. Vinteren er den harde tiden for viltet og vanen tro tar jeg frem motorsaga for å legge ned lønn, rogn, osp, selje og andre populære arter å beite på gjennom vinteren. Vinteren 2023 var ikke den verste for rådyr og hjort hos meg men de oppsøkte alikevel de trærne som ble lagt ned. 

Toppskudd av mange typer trær er populært hos hjorteviltet gjennom vinteren og i vårknipa. Så jeg legger ned en del slike hver vinter for å hjelpe stammen. Når våren kommer går jeg over trærne og ser på hvor hardt de ble beitet gjennom vinteren. Da får jeg inntrykk av bestanden og tilstanden. Jo tyngre de har beitet på disse felte trærne jo flere dyr. Har de strekt seg på to bein og beitet så høyt de greier er det en indikasjon. Hvor langt ned og inn mot stammen de har beitet, samt evt. barkgnaging er også indikatorer på hvor hard vinteren har vært

På bildet har rådyr vært å beitet. De har kun beitet selve toppskuddene og latt skudd lengre nede/inne mot stammen være. De har heller ikke gnaget bark. Det lover godt for tilstanden selv om vinteren var lang og hard. 

Rett nedenfor hvor dette lønnetreet var lagt ned har en rådyrbukk gått løs på små oppslag for å markere reviret sitt. I mangel på mer egnede emner. Da har ihvertfall han overlevd vinteren, og dette området deler han med flere rådyrgjeiter. Kanskje kommer geita i brunst litt tidligere, og får litt større kje på grunn av at de hadde flere matkilder gjennom vinteren.

Å sikre viltet tilgang til mat gjennom vinteren er kanskje ett av de kraftigste verktøyene en har for å påvirke stammen positivt. I tillegg til at man slik aktivt forbedrer levevilkårene deres får en også vurdert beitetrykket gjennom vinteren og bestanden. At en kan ta disse trærne som å hugge opp til ved på våren er ren bonus. Når en hugger om vinteren er det lite sevje i stammen, og det blir raskt tørr ved etter kapping og klyving. Lettere å håndtere er veden også mens en holder på når det er lite veske i den. 

Bygging av jakttårn - del 2

 Tårnet ble bygget i seksjoner hjemme før det ble kjørt til stedet det skal stå. Selv om det er bygget i seksjoner var det kjekt å ha mekanisk hjelp til å løfte opp hver seksjon.

Seksjonene er boltet til gulvramma, og skrudd sammen i hjørnene. Vinduet åpnes innover og er laget enkelt i pleksiglass.

Full ståhøyde innvendig er kjekt. 

Her løftes taket på plass med en liten forlenger. Tak med påspikret shingel veier en god del.

Tårnet er veldig synlig slik det står på bildet, men hasselkjerret i forkant brukte bare to år på å vokse nok til å skjule det helt. Årlig kutting for å beholde skytefeltet må til. En god regel er å sette opp tårn et stykke unna området dyra bruker, og å kamuflere det best mulig. Dyra observerer og lærer. Ser de folk gå ut og inn av tårnet eller forbinder strukturen med fare begynner de å sky unna. De virker også å overføre tidligere erfaringer fra hus/hytter til andre byggverk som ligner. Så kamuflasje og plassering er kanskje det viktigste en kan ta med å vurderingene når en skal sette opp jakttårn.